Ultrasøte skapninger i hagen...

I Europa finnes flaggspetten fra havnivå til 2200 meter over havet i Alpene og i Pyreneene. Den forekommer dessuten gjennom Sibir til Kina og i Nordvest-Afrika. Flaggspettens store fleksibilitet gjør at den kan utnytte mange forskjellige typer områder: fra arktisk taiga til nordlige og tempererte middelhavs- og alpine skogssoner hvor det er tilstrekkelig med mat og gamle trær med tilstrekkelig størrelse til å hakke ut reirhull.

I Norge er flaggspetten relativt vanlig i løv-, bar- og blandingsskog i Sør-Norge, men mer sparsom i Nord-Norge. Birdlife Norge har anslått bestanden her i landet til mellom 10 000 og 35 000 par, mens den i Europa er estimert til mellom 12,9–19,3 millioner par av Birdlife International.

Flaggspetten er rundt 25 centimeter lang og veier 70–90 gram. Den kjennes oftest igjen på to store hvite, ovale skulderfelt, svart overside og et blodrødt parti på undersiden ved stjertbasis samt hvit underside. De svarte vingene har fine, hvite tverrbånd. Hannen har en liten rød nakkeflekk, hunnen har svart isse uten rødt. Begge kjønn av ungfuglene har hele issen rød, friskest hos hannene.

Fuglene er lite sky, men likevel årvåkne og forsiktige. De flyr i dype buer, rett og bestemt og sees sjelden på bakken.

Flaggspett er i hovedsak en standfugl, men kan i enkelte år foreta lange streif og være borte fra området for et år eller to. Norske fugler er flere ganger gjenfunnet i Sverige, Finland, Danmark og på Shetland. Sjeldnere har norske fugler også dratt til Italia og Frankrike. Den er vår vanligste spett, men varierer i antall avhengig av frøsettingen hos spesielt gran, men også furu.

Flaggspetten lager høye, korte og skarpe kikk som ofte utstøtes i serier i rolig tempo. I tillegg til de vokale låtene, trommer den (i likhet med de andre spettene) med nebbet mot et hardt underlag. Begge kjønn trommer om våren, hannen mest. Trommevirvelen er med rundt 10–15 slag i sekundet, raskest av alle spettene. Virvelen varer i bare litt over ½ sekund, med brå avslutning. Tromming forekommer også av og til utenom hekketida, gjerne på stolper og blikkplater. Lyden rekker langt.

Begge kjønn hjelper til med å hakke ut reirhullet som ofte er i en frisk osp eller et annet løvtre, sjelden i bartre. Som oftest hakkes det et nytt reirhull hvert år, en jobb som gjerne tar to til tre uker. Diameteren på inngangshullet er cirka fem centimeter, dybden oftest 20 til 30 centimeter. I mai legges fire til åtte glinsende hvite egg på et underlag av trefliser. De ruges av begge kjønn i ti til tolv dager. Dette er en svært kort rugetid, og ungene klekkes blinde og lite utviklete og må varmes av foreldrene de første dagene. Som vanlig hos spettene tar hannen alltid nattskiftet. Ungene forlater reiret tre uker gamle, men er avhengige av foreldrene i ytterligere 14 dager. Det produseres flest unger de årene det er mye bladspisende sommerfugllarver, og når høyeste antall av dem gjennom sesongen er akkurat i det tidsrommet ungene trenger mest mat.

De voksne hakker ut flere overnattingshull som de veksler mellom å bruke.

Flaggspetten er sosialt monogam, men de fleste par holder sammen bare i hekkesesongen, det vil si fra januar og ut juli. Utenom hekketida har hannen og hunnen separate leveområder. Slike «home ranges» varierer fra to til 25 hektar etter skogstype og mulighet for å finne mat, og er trolig mer viktig enn trofasthet til en spesiell make. En hann kan derfor hekke i samme område i flere år, men med forskjellige hunner.

Flaggspetten er en viktig byggherre for andre hullrugende fugler som ikke hakker ut hull selv. Også mindre pattedyr og insekter tar ofte i bruk disse hullene.

Dietten er vid og variert. Flaggspetten anses derfor som omnivor og kan utnytte mange forskjellige habitater. Sommerstid lever den mest av insekter og insektlarver som den finner på og under barken av forskjellige treslag. Den plukker også insekter fra løvverket og kan fange dem i flukt. Også frukt og bær står på menyen. Ikke sjelden tar den egg og reirunger fra forskjellige småfugler, spesielt arter som hekker i hule trær eller i fuglekasser. Flaggspetten hamrer ut en større reiråpning eller hakker et hull i sideveggen slik at innholdet kan tas ut. Hannen henter i gjennomsnitt næring høyere over bakken enn hunnen, en tilpasning som vil redusere konkurransen mellom dem.

Høst og vinter består maten vesentlig av frø fra gran- og furukongler, men også barkbillelarver bak løs bark på gran. For å få frøene ut fra konglene, festes disse i spesielle barksprekker eller i spalter spetten selv hakker («spettesmie» eller «spetteverksted»). Under slike smier kan det ligge hauger av mer eller mindre tomme kongler. Vanligvis sitter en kongle fast i spettesmia. Når flaggspetten lander med ny kongle, kiles den nye fast mellom stammen og brystet, den gamle kongla kastes ut, og de nye settes inn i smia.

Flaggspetten dukker av og til opp ved fôringsbrett der det legges ut talg. For å få tak på talget, kan den henge opp ned som en meis. Den spiser også solsikkefrø, som ofte kiles fast i en sprekk før innholdet hakkes ut.

De farligste fiendene er hønsehauk, spurvehauk og kattugle. Små falker tar ofte unger som nettopp har forlatt reiret.

En tysk undersøkelse har vist at rundt halvparten av ungfuglene dør i løpet av den første vinteren. Ti prosent når en alder av sju år, mens de eldste fuglene blir rundt ti. I fangenskap er høyeste alder notert til 17,5 år, mens for ville individer er 12,7 år det høyest noterte.